I
Jeg våkner av den stramme lukten, husker hva den er.
De hvite tennene glimter i lyset fra himmelgudinnen. Jeg venter et brøl, et snerr, men kjeften forsvinner bare ned mot beinet mitt. Hodet mitt treffer bakken idet jeg blir røsket av gårde, men jeg kjenner ingen smerte. Stemmer skriker navnet mitt, men min egen stemme er borte. Himmelen er så klar, og alle gudene ser ned på meg. Jeg ber dem redde meg, ta meg bort herfra, men de forsvinner i mørket.
Vi stopper.
Alt jeg kan høre er den pesende pusten fra neseborene. Beinet føles så merkelig, som om det ikke er mitt. Dyret slipper tak i meg. Snur seg en gang helt rundt og ser på meg. Øynene lyser som små flammer i mørket. Jeg kan ikke se noe mer, men jeg hører hvordan de hopper ned fra trærne, usynlige kropper som rasler i blader og knekker kvister.
Så er de på meg, og for første gang skriker jeg.
Kapittel 1
Drømmen forsvant på et øyeblikk. Arthur var lys våken, og han visste at noe var galt. Han trengte ikke åpne øynene for å vite at han var i det samme huset, i den samme sengen, i den samme kroppen som da han sovnet. Han satte seg opp i sengen med et gisp. Tungen smakte av jern og gummi. Lyset fra alarmklokken skinte i neonblått mot ham og ga huden en sykelig farge. 06.42. Enda 48 minutter igjen til den ringte. Han gikk bort til vinduet og løftet opp rullegardinen. Lyset sved i øynene. Nabolaget var fremdeles stille. Han la hånden på hjertet og pustet dypt ut. Det fantes alltid en forklaring.
Han husket dagen da han ble født inn i denne familien. Det var en merkelig dag. Foreldrene var preget av både sorg og glede da han så dem for første gang. Glede over å få sin førstefødte, sorg over å miste en far og svigerfar. Hans farfar døde like før han ble født, og smerten hadde vært så til stede i farens ansikt. Nei, han hadde ikke tatt feil av datoen. Han satte seg ved skrivebordet og så på dagboken, som lå dårlig skjult under noen tegneserieblader. Hvor mange ganger hadde han ikke sett for seg denne morgenen? Foreldre og søstre som vekket ham med sang, frokost og gaver, bare for å bli vitne til et tragisk mysterium som ville prege resten av livet deres. Tommelen gled over sidene. Mange var fylt med bilder han selv hadde tatt. Han stoppet på siden med den store, brune flekken. Han husket godt at søsteren hadde veltet et glass cola over den og begynt å gråte. Arket var ruglete under fingrene hans og minnet om et skriftspråk som verden for lengst hadde glemt. Skriften hans var rask og slurvete, men ikke helt uten eleganse. Han husket ordene mer enn han leste dem.
Er jeg rar som lurer på hvordan det vil være å dø? Er jeg rar som lurer på hvordan det vil være å miste en av mine foreldre eller søsken? Jeg forestiller meg hvordan det ville vært, hvordan jeg ville følt meg. En del av meg frykter at jeg ikke ville bli lei meg. Jeg føler ingen redsel for døden. Er det å være død så forskjellig fra å sove for alltid? Dersom alle mennesker hadde dødd på en gang, ville det være trist? Er det ikke alltid de som er igjen, de etterlatte, som lider? Men selv det går over, sies det. Alt går over. Alle dør. Og alle må vi bruke den tiden vi har fått, så godt som mulig.
Han visste at ikke alt gikk over, ikke helt, men noen ganger var det best å tro at det var slik. Han hadde ikke skrevet dagboken for sin egen del. Den var ment for familien og skulle kunne gjøre sorgen lettere på sikt. Bildet på skrivebordet var av ham, tatt forrige bursdagsselskap, og han stirret på noe til venstre for fotografen. Han kunne ikke huske hva. En helt vanlig trettenåring, høy for alderen, med mørkt blondt hår, blågrønne øyne og en litt skjev nese som ingen visste hvem han hadde arvet etter. Han kastet dagboken på sengen. 06.47. Han kunne ikke huske sist han følte hva det nå var han følte akkurat nå.
Redsel? Panikk?
Han gikk til badet. Det kalde vannet dryppet ned fra ansiktet på brystet og fikk huden hans til å krympe. Ansiktet i speilet var fremdeles det samme, hva annet hadde han ventet seg? Han hadde begynt å vokse tidlig, som alltid. Moren kalte ham voksen for alderen, hvilket han ikke kunne være uenig i, om enn ikke av de samme grunnene. Omhyggelig gransket han hver eneste detalj av seg selv, på jakt etter hva som helst som kunne avsløre at noe faktisk var forskjellig fra gårsdagen. Han fant ingenting.
Var han virkelig blitt fjorten år?
Han dro hendene over ansiktet. Om en halvtime ville familien komme inn på rommet hans med gaver og gratulasjoner, og av en eller annen grunn var han fremdeles her, i live. Han hadde planlagt mye fram mot denne dagen, forberedt seg på igjen å være fanget i en nyfødt og forsvarsløs kropp.
Men dette hadde han ingen plan for.
—–