IX
Hun kommer i en drøm.
Jeg vet jeg har sett smilet hennes før. Leppene hennes beveger seg, men jeg hører ingenting. Jeg spør hva hun vil. Fingrene hennes tegner i luften, og hver bevegelse blir hengende igjen som et tegn. Jeg har aldri sett noe lignende, men hvert tegn snakker til meg som bare et gudespråk kan. Plutselig kan jeg høre henne.
Velkommen.
Stemmen lyder som en rennende elv. Spørsmålet er utenkelig, men det unnslipper min tunge før jeg rekker å stoppe den.
Er du min gud?
Jeg faller til bakken.
Jeg har mange navn. Se på meg.
Jeg prøver å heve hodet, men det er som bundet til jorden. Hendene hennes er på skuldrene mine, og en strøm av følelser vasker over meg til jeg skjelver over hele kroppen. Hun løfter meg opp. Blikket hennes vet alt, men jeg kan ikke se bort. Hun venter lenge med å si noe. Til slutt smiler hun, og jeg håper det aldri vil slutte. Stemmen hennes er så lav, nesten bare hvisking.
Jeg ville møte min utvalgte, en eneste gang.
Kapittel 9
Raven sendte ham en eneste setning på Skype før hun logget av igjen.
«Vi snakkes i morgen.»
Det var i slike øyeblikk han ønsket at det fantes en knapp som kunne gi støt over nettet. Det var ikke vanskelig å skjønne hva hun mente, men han ble likevel irritert.
Dagen gikk akkurat like sakte som Arthur hadde forestilt seg. Hodepinen ga seg ikke før han tok to smertestillende, og selv de dempet den bare. Det var første gang han, i denne kroppen, svelget tabletter som inneholdt noe annet enn vitaminer. Det skjedde ingenting bortsett fra det som vanligvis skjedde på bursdagen hans. Han fikk gratulasjonstelefoner fra besteforeldre, onkler og tanter, og selvsagt kom klassekameraten Geir bortom for å si gratulerer med dagen og høre hvordan han hadde det, siden Arthur ikke hadde vært på skolen. Arthur var ikke helt innstilt på å ha besøk, men han kunne ikke nekte Geir å komme innom for en kort stund. De kikket litt på gavene, og Geir viste ham noen nye videoer på nettet. Så var det pannekaker til middag og is til dessert.
Da kvelden nærmet seg, økte ubehaget i kroppen. Hodepinen kom tilbake for fullt, og Arthur bestemte seg for å legge seg tidlig. Både moren og faren kom inn og pratet litt med ham før de sa god natt. Det var merkelig hvor dårlig han klarte å skjule sin dårlige form for foreldrene. Han gjespet det han var god for. Klokken var knapt ti, og han regnet med å bli liggende og stirre i taket til langt på natt.
Han våknet brått av vekkerklokken.
Kroppen reagerte som om det skulle vært en brannalarm. Han hoppet ut av sengen og slo hardt ned på slumreknappen for å stoppe lyden, før han sank ned igjen på sengen. Han husket ingenting fra kvelden før, med unntak av at han hadde følt seg lys våken. Det var mot normalt, som Geir pleide å si etter å ha hørt det i en eller annen gammel film. Hadde det ikke vært for at alarmen hadde skremt vettet av ham, hadde han sovnet igjen. Hva var det som skjedde med ham? Én dag kunne bortforklares, men to? Aldri i verden.
Han gikk i dusjen. Tankene jaget konstant etter et svar, som ikke fantes. Det var som hjernen nektet å gi seg og tvang ham til å diskutere med seg selv. Det var umulig. Det skulle være umulig å overleve fjortenårsdagen. Kunne han bli voksen? Han tvang tankene vekk, men det krevde krefter han ikke hadde.
På skolen unnlot ikke læreren å påpeke at Arthur hadde hatt sin første fraværsdag, og enkelte virket litt for fornøyd med at han endelig hadde vært syk. Ikke at det overrasket ham. Han kjente mange av dem bedre enn de kjente seg selv. Mennesker var den eneste hobbyen hans. Det var en slags konkurranse han hadde med seg selv. Av og til skulle det ikke mye til for å gjøre det uendelig mye bedre for en person. Han hadde en teori om at alle mennesker kunne havne på et vippepunkt, komme i en situasjon som ble avgjørende for hva som skjedde videre, noen ganger for resten av livet. Situasjonen kunne gjøre en person trygg på seg selv, eller ødelegge selvtilliten fullstendig.
Arthur pakket ranselen sin, trøtt etter en dag som aldri ville ta slutt.
«Blir du med på biblioteket, eller?» spurte Geir. «Jeg må levere noen bøker.»
«Ok,» sa Arthur etter å ha tenkt seg litt om.
«Du er ikke helt frisk ennå, er du?»
«Skulle da tro det.»
«Nei, du ser ut som du skal til å sovne hvert øyeblikk, og du har ikke fulgt med i det hele tatt.» Geir begynte å gå mot døren.
«Jo da, jeg følger med.»
«Særlig. Hva skal vi gjøre til i morgen, da?»
«Tenker du på oppgaven?» spurte Arthur.
«Om hva da?»
Arthur slo ut med armene. «Ok, jeg gir meg, jeg fulgte ikke med. Hva skal vi gjøre til i morgen?»
«Absolutt ingenting.» Geir sa det sakte og dro på vokalene. Arthur hevet øyenbrynene, mens Geir fortsatte. «Du fulgte ikke med. Hadde du fulgt med, hadde du visst at jeg bare fant på noe.»
Arthur kunne ikke helt unngå å se overrasket ut. Geir begynte å le.
«Yes! Endelig klarte jeg det!»
Det var en konkurranse mellom dem som hadde pågått i minst et halvt år. Det var om å gjøre å få den andre mest mulig forvirret, eller lurt, og Arthur ledet 2–0, noe han syntes var passe. Han hadde tenkt at Geir også skulle få et poeng en gang, men hittil hadde det ikke blitt anledning til det.
«2–1! Gjenopphentingen har begynt!»
«You wish,» sa Arthur litt mer irritert enn han burde.
Geir lo enda mer av ham. «Kom, vi stikker på butikken før vi går på biblioteket.»
Det var en befrielse å være på biblioteket og diskutere bøker og tegneserier. Arthur visste nøyaktig hvorfor han likte Geir. Til tross for at forskjellen mellom dem var stor, trivdes de sammen. Det handlet om et fellesskap gjennom kreativitet, humor og omtanke. Tre egenskaper som riktignok ble tilført noe av alder og erfaring, men like gjerne kunne være helt uavhengig av det.
«Planer for ferien?» spurte Geir.
Arthur kikket opp fra boken.
«Ferien?»
«Herregud, du burde jo ikke slippes ut av sengen engang. Ferien, ikke si at du ikke har tenkt på ferien?» sa Geir.
«Det vanlige, vel. Sove lenge, lese bøker, spille data, dra på ferie,» sa Arthur.
«Jeg vil på sommerleir. Søskenbarnet mitt var på en i fjor, og han spurte om jeg vil være med i år. Vil du være med, eller?»
«Sommerleir?» Arthur følte seg som en papegøye.
«Ja, sommerleir. En uke, du velger aktiviteter, én hovedaktivitet og noen små. Jeg vil ha klatring som hovedaktivitet. Det virker dritkult.»
«Kanskje det,» sa Arthur og lot som om han forsvant ned i boken igjen.
Hva skulle han gjøre hvis Bian Shen uteble helt? Han hadde sett for seg et voksent liv flere ganger enn han kunne huske, men drøm og virkelighet var to svært forskjellige ting. Sommerleir var antagelig like bra som noe annet. En del av ham tenkte at det var sløsing med tid, at den ekstra tiden han hadde fått, burde utnyttes til noe fornuftig. Det var en tåpelig tanke. Det var jo ikke slik at han kunne gjøre noe spesielt bare fordi han plutselig var fjorten. Han ristet på hodet og lurte på om det hadde tatt skade av de siste to dagene.
Veien hjem var varm, og de stoppet for å kjøpe noe å drikke.
«Hvilken superkraft ville du hatt?» spurte Geir og rapte høyt.
«Superkraft? Bare én?»
«Ja, bare én. Og ikke noe juks, ikke noe Supermann-tull.»
«Så ingen guddommelige krefter. Greit. La meg tenke litt, da. Du vet vel allerede hva du vil velge, antar jeg.»
«Jeg vil være usårbar.»
«Som i udødelig?»
Geir stoppet og så ut i luften.
«Nei, det ville være å jukse, ville det ikke?»
«Kanskje,» sa Arthur og lo.
«Og du, da? Har du tenkt lenge nok?»
«Jeg tror jeg vil kunne se inn i framtiden.»
«Se inn i framtiden? Hva slags superkraft er det?» sa Geir.
«En nyttig en?»
«Du kan se framtiden, men det betyr ikke at du kan endre den, gjør det det?»
«Hmm. Kanskje ikke.»
«For en utrolig ubrukelig superkraft.»
«Ok. Hva om jeg sier at jeg vil vite konsekvensen av mine handlinger før jeg velger å utføre dem?»
Geir laget en fanfarelyd med hendene for munnen. «Se opp for mannen-som-vet-konsekvensen-av-sine-handlinger-før-han-velger-å-utføre-dem! Følger det med en spesiell kappe?»
«Så klart. Og et par briller.»
«Og jeg som trodde at du var smartere enn som så. Det er nesten et poeng til meg.»
«Nesten,» sa Arthur, men han ristet på hodet.
Hjemme var forberedelsene til middagen i gang. Arthur la seg på sofaen. Han kunne ikke huske å ha vært så sliten etter en skoledag noensinne. Det var for fristende å lukke øynene. Han la seg tett inntil sofaryggen og begravde hodet ned i rommet mellom setet og ryggen. Han lukket øynene og var borte.
Han så ned mot skogen.
Trærne var et grønt hav som strakte seg så langt han kunne se. Vinden skjøv bladene foran seg i små bølger. Solen var i ferd med å forsvinne i horisonten, og det ville fort bli mørkt. Han la seg til rette på grenen og tok fram fløyten. Han hadde aldri følt seg så hjemme. Alt var så stort her, så intenst. Naturen lekte seg med alle verdens farger, som for å si: Se her, slik skal det være.
Han la fløyten til leppene og pustet rolig inn.
Tonene ble hengende i luften som dråper på nippet til å falle. Han pustet inn og ut samtidig, og lot melodien strømme slik den selv ville. Det var som å bli kjent med noe nytt, men likevel vite hva som kom.
Langt borte var det noen som nynnet med. Han spilte lavere for å høre hvor vedkommende var, men vinden kastet lyden mellom trærne. Var det ikke ord som ble sunget? Han visste at det var noe viktig med ordene, noe han burde huske. Han tvang seg til å slutte å spille, og lyttet. Sakte kom stemmen nærmere.
«Det er middag.»
Arthur bråvåknet.
«Middagen er ferdig. Det er dekket på, alt er klart.»
Faren sto over ham med en hånd på skulderen hans. Arthur lette etter ord, men det var ingen som passet. T-skjorten klistret seg til den svette ryggen, og hodet banket som besatt. Han satte seg sakte opp og kjente han hadde sikkel i den ene munnviken. Fargerike bilder flashet foran øynene hans. Hva var det han hadde drømt? Han prøvde å huske, men det var allerede langt borte.
Arthur forsøkte å spise, men han var ikke sulten, bare tørst.
«Føler du deg fremdeles ikke bra?» spurte moren.
Arthur ristet på hodet. «Har du noen smertestillende i vesken? Det er tomt i skapet.»
Faren stoppet gaffelen i luften. «Tar du smertestillende?» spurte han litt forundret.
«Jeg har tatt to, det er alt.»
Moren reiste seg, fant vesken sin og tok fram et brett. «Her, ta disse to,» sa moren.
«Takk,» sa Arthur.
«Går du og legger deg nedpå, da eller?» spurte moren.
«Vet ikke. Kanskje.»
Han gikk mot gangen.
«Forresten, hvilken sang var det?» spurte moren.
«Sang?»
«Ja, den du satt og nynnet på under halve middagen.»
Arthur trakk på skuldrene. «Husker ikke, sikkert noe fra radioen.»
Melodien spilte om og om igjen inne i hodet hans. Hvor hadde han hørt den? Den var ikke fra radioen, det var han sikker på. Var det ikke en gammel vuggesang? Han gikk opp på rommet og slo på datamaskinen. Kroppen nærmest tagg ham om å få sove, men den fikk ikke ønsket oppfylt, ikke før han fikk sendt en melding til Raven. Den skulle ikke være lang.
«Vi snakkes i morgen.»
—