VIII
Ånder har kommet ned fra fjellet.
Deres hvite, gjennomsiktige kropper strekker seg nedover som lange slanger, legger seg over landskapet som blader i vannet. Maedoc sier vi må snakke med dem, finne ut hvorfor de er blitt opprørt. Han leder oss inn i dem, sier at vi må puste dem inn i kroppen, slik at de kan fortelle oss hva de vil. Jeg kjenner ingenting annet enn kulde og klamhet mot kroppen.
Vi spiser sammen.
Drikken smaker bittert. Jeg vil dra hjem, men han sier vi må bli. Han ber meg drikke mer, sier det er åndenes drikk. Øynene hans vokser. Latteren hans skremmer meg. Han griper etter ting i luften, snakker med ånder jeg verken ser eller hører. Forteller dem om hva som har skjedd, forteller om meg. Svarer på spørsmål jeg ikke hører. Jeg vil bort, men jeg tør ikke gå alene. Han reiser seg opp og roper:
Gudene tørster!
Etter hva? spør jeg. Han svarer ikke, men strekker armene mot himmelen i et rop. Vi drar tilbake i himmelgudens lys. Han holder en hånd på skulderen min, mens han forteller hva gudene vil.
Maedoc kaller sammen de eldste.
Jeg sitter ved hans side, og jeg kan se at de allerede vet hva som vil bli sagt. De snakker i munnen på hverandre, synger mens de jamrer seg. Om æren som skal gis, om tørsten som må slukkes. Men jeg ser det i ansiktene deres. Sangen skjuler ikke frykten, den gir den bare en maske. Ansikter uten lys, fordekte skrik.
Det er ingenting skjult i skrikene til mine foreldre idet de fører dem bort.
Kapittel 8
Svetten rant nedover pannen hans, selv om han hadde prøvd å ta det med ro i varmen. Han var presis, men det på bekostning av T-skjorten, som var gjennomvåt.
Nathaniel dro hånden over pannen og tørket den på buksen. Dr. Jack Sorenson hadde vært en av foreldrenes beste venner, men han likte ikke å bruke bekjente av familien. Han hadde klart seg alene til nå, og han ville fullføre det alene. Men storesøsteren Martha hadde gjort avtalen for ham, og gitt ham en lang lekse på telefonen om hva som skjedde hvis han ikke møtte opp. Det var nok at hun var storesøster. Hun trengte ikke å være moren hans også.
Nathaniel trykket på dørklokken, som satte i gang med noe som var mer et klokkespill enn vanlige ringelyder. Døren åpnet seg, og Jack sto smilende foran ham, ikledd et kjøkkenforkle. Han rakte ut hånden.
«Hei! Takk for sist, lenge siden nå.»
Han hadde et ansikt av ubestemmelig alder, hvor to knallblå øyne tiltrakk seg all oppmerksomhet. Håndtrykket hans var kraftig, og Nathaniel tok seg i å prøve å klemme like fast.
«Kom inn, jeg holder på å lage mat til barnebarnet.»
«Tusen takk,» sa Nathaniel og gikk inn.
«Du har ikke noe imot at vi sitter på kjøkkenet?» Jack var allerede på vei før Nathaniel rakk å svare.
En liten gutt med blondt hår og øyne som var like blå som bestefarens, satt i en barnestol tett inntil kjøkkenbordet. Leker lå strødd utover bordet, men gutten virket ikke særlig interessert i dem. I stedet stirret han på Nathaniel, før han smilte til ham. Jack gikk bort til komfyren og rørte i en gryte.
«Dette er min sønnesønn, han heter Derek. Si hei til Nathaniel, Derek.»
Derek smilte og sa en ramse med noe som lignet på ord.
«Han er fæl til å snakke, riktignok på sitt eget språk. Han sier mamma og pappa, men ikke så mye mer ennå. Diana og Mark er på utenlandsreise, så jeg jobber hjemme og er barnepasser denne uka.»
Nathaniel satte seg ned på stolen ved siden av og tok en lekebil som lå utenfor Dereks rekkevidde. Barn var moro, så lenge han ikke hadde ansvaret for dem. Han hadde sittet barnevakt for storesøsteren noen ganger, men han hadde ikke akkurat savnet det etter at de flyttet.
Nathaniel kjørte bilen sakte mot Derek.
«Brum,» sa Derek.
«Kjedelige biler sier brum. Dette er en sportsbil, så den sier vrooom,» sa Nathaniel.
Derek sendte bilen av gårde ut fra bordflaten. Bilen gikk i gulvet med et lite smell.
«På tide med litt mat nå, kanskje,» sa Jack.
Jack hadde med seg en skål med grøt og satte seg på en stol overfor Nathaniel. Derek så på bestefaren og så på grøtskålen. Så snudde han seg mot Nathaniel med et blikk som Nathaniel måtte le av. Jack tok en skje med grøt og førte den mot munnen til Derek.
«Gap opp! Her kommer flyet!»
Derek ga seg etter hvert, men ikke uten at flere skjeer med grøt havnet på steder den ikke skulle.
Da mesteparten var spist opp, løftet bestefaren ham ut av stolen og ned på gulvet. Derek krabbet fort bort til en stol og dro seg opp langs den.
«Så, hvordan går det, da?» sa Jack og begynte å rydde bordet. «Det er ganske lenge siden jeg har sett noen av dere nå. Det siste jeg hørte var at Emma dro til utlandet for å studere, og så flyttet Martha med familien sin sørover.»
Nathaniel foldet armene og lente seg tilbake på stolen. Han likte aldri å snakke om familie. Det virket som om alle fokuserte på at foreldrene hans var døde, som om verden hadde stoppet da og aldri gått videre.
«Nei, ting har vel endret seg litt, i hvert fall for Emma. Hun fikk en fiks idé, og droppet studiene etter et halvt år og reiser nå sammen med noen venner. Akkurat nå er de i Sør-Amerika et sted. Hun vet aldri helt hva hun vil, tror jeg. Jeg prøvde å få henne til å begynne på universitetet mitt, men nei. Hun finner vel ut av det. Martha og Jacob har endelig funnet seg til rette i det nye huset. De maser i hvert fall mye mer om at jeg skal komme på besøk.»
«Og hva med deg, da?»
Nathaniel trakk på skuldrene. Hvorfor drev folk og forventet at ens tilstand enkelt lot seg oversette til ord? Derek satt ved en skuff og prøvde å dra den ut. Det var en slags sperre på den, men Derek ga seg ikke.
«Det er det samme gamle, prosjektet tar mesteparten av tiden min. Enn så lenge.»
«Du minner meg om faren din. Jeg tror at han noen ganger selv lurte på hva som hadde skjedd hvis ikke moren din var så, hm, standhaftig.»
Jacks ansikt avslørte at han husket noe spesielt. Nathaniel hadde ingen minner om moren, i hvert fall ingen som han kunne kalle sine egne. Men staheten hans, som de alle delte, ble alltid tillagt hennes del av familien. Faren hadde ikke vært spesielt tålmodig.
«Men du har støtt på noen problemer som du trenger hjelp med, er det slik å forstå?» spurte Jack.
Nathaniel nølte. Han kunne ikke fordra å forklare prosjektet sitt for andre. Det kom alltid til et punkt der han måtte takle de uforstående eller lattermilde blikkene. Og å be om hjelp føltes vel så ille som alle blikkene. Verre, egentlig.
«Jo, for så vidt.»
«Du får forklare meg det så godt du kan, så får vi se om en gammel mann kan gjøre nytte for seg.»
Jack satte seg ved bordet igjen, og Nathaniel begynte å forklare ideen sin. Jack smilte og lyttet, og stilte spørsmål når det var noe han ikke skjønte. De ble kun avbrutt av Derek, som med ett ble sutrete og klengete og absolutt ville sitte på fanget til Nathaniel.
Det gikk forbausende fort å forklare den siste ukens hendelser.
«Så du mener at disse treffene indikerer mennesker som har en særdeles kompleks hjerne? Har jeg skjønt det riktig?» spurte Jack.
Nathaniel nikket.
«Men det trenger ikke bety at de er de smarteste i verden?»
«Jeg vet ikke. Men nei, det trenger ikke bety det.»
Jack la hånden over pannen og masserte tinningene. Nathaniel visste ikke om det var en vanesak, eller om han hadde vondt i hodet.
«Det finnes sikkert mange måter å se dette på, men man kan kanskje si at du ennå ikke har sett resultater av arbeidet ditt? Vil du si deg enig i det?» spurte Jack.
«Ikke helt. Søkene mine ga jo resultater.»
«Kan de brukes til noe slik de er nå?»
Nathaniel likte ikke tonen til Jack, men han hadde ikke noe svar.
«Jeg skjønner at du gjerne vil tro at du ikke står på bar bakke, men før jeg kan hjelpe deg, må vi være fullstendig klar over hvor du står. Jeg har ikke erfaring med forskning, men jeg har ledet og solgt nok prosjekter til å vite hva jeg snakker om.»
Nathaniel visste han hadde et poeng, men å innrømme det føltes nesten som å gi opp.
«Jeg har jo noe. Det er 421 treff som kan verifiseres, hvis jeg får kjøre testen en gang til. Et av treffene er til og med sterkt nok til at jeg kan lokalisere det relativt nøyaktig hvis jeg gjør noen endringer.»
«Kan du lokalisere treffene nøyaktig? Det nevnte du ikke i sted?»
«Nei, og det dreier seg som sagt om kun ett av treffene. Det er utrolig mye sterkere enn de andre.»
Nathaniel løftet Derek over på det andre beinet, som ikke var i ferd med å sovne.
«Kan du lokalisere dette ene treffet?»
«Nei, eller jo. Ikke nøyaktig nok. Treffene har en usikkerhetsradius på tre til fem kilometer, men dette treffet fikk jeg ned til noen hundre meter.»
«Jaha? Hvor er det, da?»
Nathaniel sukket oppgitt. «Norge.»
«Norge,» sa Jack og nikket med hevede øyenbryn.
«Det er et boligfelt, så det er flere hundre mennesker der. Den berømte nåla i høystakken.»
«Hmmm. Vet du, siden guttungen sitter så bra hos deg, så setter jeg på noe kaffe.»
Derek så alvorlig på Nathaniel og holdt en tale som fikk Nathaniel og Jack til å se undrende på hverandre. Nathaniel sa seg enig i alt, for sikkerhets skyld. Jack fant fram en espressokanne, som han satte på en plate.
«Kona kjøpte inn den maskinen der for å lage espresso, sa Jack og pekte på en stor espressomaskin nederst på kjøkkenbenken. «Men jeg foretrekker gamlemåten. Jeg skal imidlertid ikke påstå at kaffen blir bedre.»
Nathaniel lurte på om han skulle nevne at han ikke drakk kaffe, i hvert fall ikke espresso. «Du kan ikke lage en latte, vel?» spurte Nathaniel nølende.
«Hva med en cappuccino?»
Nathaniel nikket. Det var stille i rommet en lang stund mens Jack laget kaffen. Derek satt i egne tanker og laget ikke en lyd. Nathaniel likte stillhet, men akkurat nå var den ingenting annet enn en tikkende klokke. Han visste ikke engang om han ville at Jack skulle finne en løsning for ham.
«Så vidt jeg kan skjønne har du ikke mange muligheter, Nathaniel. Men du har muligens én. Du kan selge hele prosjektet som et søk etter de smarteste menneskene i verden. Det er nok av mennesker som av forskjellige grunner ville være interessert i noe slikt. Hvor mye penger trenger du for å få mer tid på satellittene?»
Nathaniel følte seg dum der han satt. «Jeg vet ikke.»
«Ok, finn det ut, og se om du kan fordele det på sponsorer som tenner på en slik intelligensjakt. Kanskje det finnes fond, eller noen nasjonale eller internasjonale støtteordninger du kan dra nytte av.»
Det var fornuftige forslag, om det ikke var for den lille haken at han ikke følte seg i stand til å selge noe som helst. Og særlig ikke når han visste at han kanskje løy om produktet.
Han syklet derifra uten å føle at han hadde oppnådd så mye, men Jack hadde i hvert fall vært ærlig og gitt ham en mer realistisk synsvinkel. Han visste ikke helt om det gjorde at han likte Jack mer eller mindre enn før.
—