VII
De tror jeg er gudenes sendebud.
Maedoc, vismannen, har tatt meg inn i sitt hjem. Hver dag forteller jeg om hva jeg har opplevd tidligere. Han stiller spørsmål jeg ikke kan svare på. Jeg prøver å si til ham at jeg ikke snakker med gudene, men han vil ikke forstå. Når jeg snakker om det jeg har sett, når jeg synger mine gamle sanger, smiler han underlig og stirrer mot himmelen, før han lukker øynene og nikker med.
Landsbyen liker meg ikke.
Selv mine foreldre ser på meg som en ukjent. Kanskje de har rett. De vil ikke vite hva jeg har sett og hørt, verken nå eller tidligere. De stiller ingen spørsmål. Min søster sier at de tror at gudene ser på dem gjennom mine øyne.
Jeg vet ikke hva jeg skal si for å forklare dem.
Kapittel 7
Nøkkelen gled inn akkurat som den skulle. Raven hadde vært bekymret for at avtrykket ikke hadde vært godt nok for å lage en kopi, men døren åpnet seg med et lite knirk. Hver vegg var en stor hylle, fylt med alskens renholdsartikler. Det måtte være her B. hadde gjemt den. Hun hadde sjekket alle andre steder han hadde hintet om, og ikke funnet noe, men Raven hadde ingen intensjoner om å gi opp.
Den sto selvsagt øverst på hyllen helt innerst.
Det virket ikke så smart å klatre opp til en høyde tre ganger hennes egen, men han hadde klart det, så da klarte hun det også. Hun prøvde vekten sin på den ene hyllen og begynte å klatre. Hun hadde allerede bestemt seg for neste gjemmested, og tanken fikk henne til å smile. Hun trodde det ville bli vanskelig for ham å toppe akkurat det stedet, men hun hadde undervurdert ham tidligere.
Det banket på døren idet hun grep tak i pokalen.
Hun hoppet raskt ned og satte seg på gulvet og ventet. Hun lurte et øyeblikk på om hun skulle skrike om hjelp, men ingenting skjedde. Pokalen gikk så vidt ned i jakkelommen. Hun tok pakker med doruller og åpnet døren så lite som mulig, snudde seg slik at hun kom baklengs ut med begge hender fulle og lukket døren med foten i en stil som tilsa at hun hadde gjort dette mange ganger før, i tilfelle det var noen andre enn B. utenfor.
«Det var det jeg trodde.» Han hørtes fornøyd ut.
Hun snudde seg og gjorde ikke noe forsøk på å skjule smilet.
«Du hadde ikke ventet at dette skulle bli en for stor utfordring for meg?»
«En utfordring var det. Kanskje ikke en stor en, men vi må ta små steg, syns du ikke?» B. fikk blikket. Hun hatet det blikket. Første gang hun så det, var en av de første dagene på skolen, og de spilte sjakk sammen. Hun hadde ikke bare tapt, men også blitt rundlurt. Riktignok var det hun som pleide å vinne nå om dagen, men det var ikke det viktige. Hun hadde ikke gjenkjent ham for det han var. Selv ikke da han hadde sett på henne med det samme blikket som nå og sagt at han var tross alt et helt år eldre enn henne, hadde hun tenkt tanken.
«Ok. Da har du 24 timer på deg til å finne neste sted,» sa B.
Han snudde seg og gikk. Hun ble aldri helt klok på ham. De var langt fra nære venner, selv om de delte samme skjebne. De hadde aldri snakket sammen om det de hadde opplevd tidligere, og han var totalt uinteressert i Nettverket. Han var der, men det var det. Og han valgte å kalle seg B. Det måtte være en historie bak det, antok hun. Men de delte interessen for denne typen utfordringer. Det hadde vært hans forslag, selv om det var hun som hadde satt det i gang da hun stjal pokalen han vant i en turnering. Hun hadde plassert den i det låste glasskapet sammen med alle pokalene som skolen hadde vunnet, og lagt med et lite kort hvor det sto «Din tur».
En lav alarm fra mobilen minnet henne om at det snart var undervisning. Hun gledet seg. Skole hadde aldri vært morsommere enn her. Faktisk så morsomt at hun vurderte å gjøre tabben som førte til at hun havnet her, om igjen i neste liv hvis det lot seg gjøre. Hun hadde flere ganger tenkt over hva som hadde skjedd, for det var ikke likt henne å gjøre slike feil. Faren hadde gitt henne fargestifter og ark. Hvorfor hun hadde begynt å skrive dikt ville hun aldri skjønne, men ansiktsuttrykket til faren var et syn som fremdeles fikk henne til å smile. Hun hadde vært knapt halvannet år. Moren hadde selvsagt ikke trodd på farens ville historie, og da faren hadde satt henne ned på kjøkkenbenken med penn og papir, hadde moren for alvor begynt å lure på om han hadde det helt bra.
«Noorah, vær så snill og skriv noe for pappa og mamma.»
Hun hadde laget noen fine kruseduller mens hun konsentrerte seg for ikke å få latteranfall av foreldrene. Moren hadde løftet henne opp på armen og sett rart på faren.
«Jeg ser talentet hennes.»
Skaden var skjedd. Tanken på faren som ville overvåke henne hele tiden, var ikke til å leve med. Hun hadde tatt tak i et brev som lå i vesken til moren, og lest høyt navnet på firmaet som hadde sendt det. Så hadde hun smilt pent. Hun hadde ikke ventet at moren nesten skulle miste taket i henne av overraskelse.
Men alt hadde gått bra. Over all forventning. Foreldrene taklet det på en fornuftig måte da de først hadde kommet over sjokket. De hadde bedt om hjelp fra eksperter, som fastslo at hun var et vidunderbarn med en IQ et sted utenfor skalaen. Heldigvis ble hun ikke utsatt for teite forsøk i all evighet, men ble sendt på spesialskole da hun fylte tre. Selv om det var avslørt at «hun var litt over gjennomsnittet», det var det foreldrene pleide å si, lot hun ingen få vite nøyaktig hvor mye. Hun hadde vært overbevist om at hun var den smarteste på skolen. I hvert fall inntil hun møtte B.
Hun hentet sekken fra skapet og gikk til fysikktimen. Laptopen ga fra seg et velkjent pling. Hun regnet med at det var nok en informasjons-e-post fra skolen, men navnet på avsenderen fanget oppmerksomheten hennes umiddelbart. Lilith hadde ikke for vane å sende henne meldinger.
«Eshu fikk ikke noen gave på bursdagen sin. Kanskje du burde sende en?»
Hun måtte lese setningen flere ganger. Hadde hun ikke visst at Lilith hatet slike spøker selv, hadde hun aldri tatt det seriøst. For akkurat dette skjedde bare ikke. Han måtte ha tatt feil av datoen. Og så ville han at hun skulle ta kontakt? Hva i all verden skulle hun kunne bidra med? Hun søkte opp timeplanen til B. og forlot fysikksalen. Lærerinnens øyne fulgte henne, men hun sa ingenting.
B. var der han trivdes best når han hadde selvstudium: foran et flygel.
Han så ikke ut til å ense at hun hadde kommet inn i rommet, men Raven visste bedre. Hun la seg ned på gulvet foran klaveret og kikket opp på himmelen gjennom det store glasstaket. Hun skjønte hvorfor han alltid kom hit. Tonene sildret ut i rommet, jaget etter hverandre som om de var dominobrikker som ikke hadde annet valg enn å falle. Fantasie Impromptu. Navnet var der plutselig, idet stykket gikk over til den første rolige delen. Hun lukket øynene og lot seg flyte med.
B. avsluttet stykket og begynte å leke seg med akkorder.
«Hva ville du tenkt hvis en av oss ikke skiftet på fjortenårsdagen?» spurte Raven.
Klangen ble hengende litt for lenge.
«Hvem?»
«Eshu.»
«Det gir noen ideer.»
«Selvfølgelig, men hvilke?»
«Si det.»
Hvorfor i all verden var hun så engasjert? Det var antagelig bare en misforståelse.
«Ikke si at du ikke tror at det ligger en mening bak det. Ingen av oss har noensinne blitt fjorten, og så bare skjer det?»
«Det trenger ikke bety noe som helst. Og om det så skulle, er det tvilsomt om vi får vite det. Det er meningsløst å tenke på det. Men har det virkelig aldri skjedd før?»
«Hva mener du?»
«Du sitter jo i Rådet. Har dere aldri hørt om noe slikt?»
«Nei.»
Hun hadde aldri hørt om det, men de andre i Rådet hadde mye lengre fartstid enn henne, og de var ikke alltid like villige til å dele historier. Var det derfor Eshu ville snakke med henne? For å spørre om hun visste om noe tilsvarende? Nei, hun ville ikke snakke med ham ennå.
Men hvis det faktisk stemte … Da endret alt seg.
—