VI
Med ett er språket der.
Jeg sprenger meg ut med ordene. Sanger møter meg som en gammel kjenning, og jeg kan ikke la være å synge. Min søster snur seg og stirrer på meg. Hvilken tullesang er det, spør hun og tar hånden min.
Det er min sang, svarer jeg.
Hun snubler nesten. Jeg ler, og snart ler hun også. Syng en gang til, sier hun. Stemmen min er lys og spinkel, men tonene og de gamle ordene er der som før. Jeg ser de forvirrede og redde blikkene fra andre, men jeg kan ikke stoppe.
Jeg synger meg fri, fri fra en verden av stillhet, og takker min gud.
Kapittel 6
Nathaniel satt i yogastilling midt på gulvet i leiligheten sin og stirret på tavlen han hadde hengt opp på veggen. Den var fylt av lange ligninger. Tall, bokstaver og matematiske tegn, skrevet smått og sirlig med sort og rød tusj, snorrett som om det var usynlige linjer under. Det var lite som røpet det kaoset av ideer og tanker som lå bak. Han snudde mobilen som lå ved siden av ham på gulvet. Klokken var mye mer enn han hadde trodd, selv om han hadde merket at det hadde blitt betraktelig mørkere i rommet. Han reiste seg med et stønn. Det prikket under den ene foten mens den våknet til live. Han skrudde på lyset i taket, og det flimret for øynene. Det var dessverre ikke noen hjelp å få av matematikken. Han hadde sjekket resultatene flere ganger. De var alle av samme styrke, med ett unntak. Noe som antagelig var signifikant, han visste bare ikke hvorfor. Han var fremdeles overbevist om at satellittene hadde funnet mennesker. Det var i hvert fall ikke tilfeldige forstyrrelser. Hadde det vært det, skulle flesteparten av treffene ha havnet over sjøen. Jordens overflate besto tross alt av 70 prosent vann, og da skulle nesten 300 treff vært over vann. For sikkerhets skyld hadde han også sjekket nøye hva som befant seg i de områdene hvor kartet indikerte treff. Han hadde sjekket over 100 steder, og på 80 av dem lå det en by. Ikke et eneste av stedene var midt i ødemarken.
Det måtte være mennesker som ble registrert.
Det var flere muligheter, men for øyeblikket hadde han kun én teori: Det var 421 mennesker i verden som hadde kompleks nok hjerne til å lage det spesifikke avtrykket i tid-rommet som han lette etter. På mange måter passet teorien med beregningene hans også. Han hadde formlene for å beregne hva slags kompleksitet som trengtes for å gi utslag, men det fantes ingen komplett oversikt over hjernen. Det var ikke en hvilken som helst kompleksitet som ga utslag. Det krevdes en kombinasjon av organisk-genererte elektriske signaler, som den typen nevroner ga fra seg. Men å fastslå antallet nevroner en hjerne var satt sammen av, var en form for avansert gjetning. Det samme gjaldt antallet koblinger mellom dem. Det store usikkerhetsmomentet var om det fantes koblinger som var fundamentalt forskjellige, som for eksempel elektriske felt som reagerte med hverandre, eller – Gud forby – interaksjon på kvantenivå. Han burde ha tenkt på det tidligere. I verste fall kunne det indikere en absolutt grense og at noen mennesker aldri ville bli funnet av søket. Og hva betydde egentlig kompleksitet i dette tilfellet? Hadde han funnet de smarteste menneskene i verden, eller var dette mennesker som hadde en hjernestruktur som var radikalt forskjellig fra alle andres? Han håpet egentlig på det siste, for det var ikke et eneste treff i nærheten av noe universitet, heller ikke hans eget.
Det merkelige var dette ene treffet som var nesten dobbelt så sterkt som de andre. Dette mennesket hadde neppe dobbelt så kompleks hjerne, men det var i hvert fall en økning i kompleksitet på opptil tretti prosent. Det var en forskjell som skulle være fysisk umulig, med mindre personen hadde en eller annen form for sykdom som gjorde at hjernen vokste seg for stor.
Nathaniel sto bom fast. Han hadde ikke en anelse om hva han skulle gjøre videre.
Det rumlet i magen.
Et øyeblikk vurderte han å vaske tavlen, men lot være. Så lenge han ikke hadde noe annet å skrive på den, var det jo ikke noe poeng. Den kunne vente, i motsetning til så mye annet.
—