V
Jeg prøver å snakke med dem, men jeg får ikke fram ordene. Jeg hører min egen stemme, og den er fremdeles et barns. Det er en strøm av uforståelig virvar, selv om jeg vet hva jeg skal si.
De bare ler av meg.
Til slutt tegner jeg i jorden. Hånden treffer meg før jeg rekker å reagere. Smerten svir, men jeg glemmer å gråte i stormen av ord. Det er tabu, forbannet. Kun kropper kan beæres med gudenes språk, og bare de som er verdige. De nevner guder jeg aldri før har hørt navnet på, guder som skremmer dem når de sier navnet deres. Jeg ser på dem, og de er som fremmede for meg, men jeg har bare én tanke.
Hvilken gud sendte meg hit?
Kapittel 5
Arthur åpnet øynene, stirret i taket og hadde ingen anelse om hvor han var. Ringelyden fra telefonen ble plutselig noe mer enn et svakt minne fra drømmen, og røsket ham tilbake til virkeligheten.
«H-hallo?»
«Hei, vennen. Hvorfor tar du ikke telefonen?» spurte moren lettere irritert.
«Jeg sov.»
Hva var det han hadde drømt? Det lå så nært, han kunne nesten huske det. Det var glimt av bilder, men de ga ingen mening.
«Kan du ikke ta telefonen med deg inn på rommet?»
Arthur gjespet. Han hadde allerede hentet telefonen nettopp fordi han visste at moren kom til å ringe. Men hvor lenge hadde telefonen ringt rett ved siden av ham uten å vekke ham?
«Jo, jeg tar den med nå.»
«Hvordan føler du deg? Går det bedre?»
«Trøtt. Men tror ikke jeg skjelver på hendene lenger.» Men hva var denne hodepinen?
«Det var bra. Du får ta det med ro.»
«Ja.»
«Det er rart. Det er første gangen du har vært syk, vet du det?»
«Mmm.»
«Forresten, det er du som bestemmer middagen i dag. Har du noen ønsker?»
Arthur kjente magen stige et par hakk opp i halsen.
«Det er det samme. Vi kan lage pannekaker. Da blir Julie og Emilie glade også.»
«Det har vi jo nesten hver bursdag. Og det er ikke så lenge siden vi hadde pannekaker. Hva med noe mer originalt?»
«Bestemmer jeg eller bestemmer jeg ikke?»
«Ok, pannekaker, da. Men jeg må gå nå. Vi snakkes senere i dag. Ha det bra.»
«Ha det.»
«Glad i deg.»
«Glad i deg også.»
Det verket i tinningene. Det var som om små knivblader svirret rundt rett under huden. Skjelvingen var ikke helt borte, men han foretrakk skjelvingen framfor hodepinen. Han var ikke vant til slike smerter. Et dypt kutt i armen, ikke noe problem. Hodepine, og han var satt ut. Det måtte være en ironi i det. Han reiste seg opp. Rommet var en tett vegg av varme, pakket inn i lukten av søvn. Ikke rart han hadde vondt i hodet. Tungen føltes som om den skulle klistre seg til ganen. Han skulle ha gitt mye for å våkne opp i den gode, gamle kroppen. Det var ingen vits i å forsøke å sove mer. Han kikket ut. Det var skyer på himmelen, men de var slørete og tynne. Han åpnet vinduet, og den friske luften fikk hele kroppen til å bli lettere. Klokken var snart 12. Han kunne forsøke å nå Lilith i Japan, men ikke nå, ikke i dette rommet, med denne hodepinen.
Han gikk ned, tok med seg joggesko og gikk ut på verandaen. Solen hadde akkurat kommet rundt hushjørnet. De eneste lydene kom fra hagen til dagmammaen tre hus lenger ned. Arthur gikk i motsatt retning. Hva skulle han egentlig si til de andre Barna? Det var en del av ham som hadde blitt vekket fra dvale. Gamle ideer, tanker om en voksen tilværelse sprang til live som om han aldri skulle ha lagt dem bort.
Han begynte å løpe.
Deler av sikkerheten til Nettverket var basert på at de aldri opplevde fjortenårsdagen sin. De hadde alltid hatt en formening om at noe eller noen kontrollerte dem. Livslengden deres var tross alt forhåndsbestemt og fulgte alltid den gjeldende tidsregningen, som om noe overvåket dem og tilpasset reglene underveis. Hva skjedde i skuddår? Han hadde aldri blitt født 29. februar, men noen måtte da ha blitt det?
Hvorfor de eksisterte hadde blitt debattert til det kjedsommelige da Nettverket startet opp, men diskusjonene hadde for mange likheter med religiøse diskusjoner. Det var ting som tydet på at Barna var skapt med et formål, men i bunn og grunn var dette et spørsmål om tro. Hvor gammel var han nå? Han ville tippe rundt 7000 år, noe som gjorde ham til en av de eldste. Mange av de første livene husket han svært lite fra, med noen viktige unntak. Han husket fremdeles sin første gjenfødelse, og følelsen han hadde da: en blanding av frykt, forundring og maktesløshet. Det eneste han husket fra det første livet, var sin egen død. Han likte fremdeles ikke gorillaer. Derimot husket han nesten alt fra sitt andre liv. Det var på en måte barndommen hans, samtidig som det også var en oppvåkning til noe annet. Hvor mange spor hadde han etterlatt seg i Indusdalen, hvor mange tanker og ideer? Det lille barnet som skremte alle, selv sin egen far, som var yppersteprest. Det hadde tatt ham mange liv før han forkastet sine teorier om hva som skjedde med ham.
Periodene med galskap var også blanke, men han visste ikke om det var fordi han ikke tillot seg å huske dem. Alle Barna hadde i perioder mistet grepet om virkeligheten, og så funnet tilbake til den på sitt eget vis. Det var kanskje uunngåelig, siden de opplevde så mye. De levde mange liv, men aldri var det et eneste tegn på at de var en del av noe større. Mennesker kom og gikk, men de besto. Flere tusen år med ensomhet.
Skogen var stille. Arthur grep tak i en kvist, dro alle bladene av og kastet dem på bakken. Det luktet sevje og grønt av fingrene hans. En dag ekstra i livet, spesielt en herlig vårdag, burde vært en gledelig overraskelse. Han hadde tross alt ventet å være i en liten kropp hvor ingen deler lystret, hvor synet bare viste skygger og livet var ufattelig kjedelig og ensformig. Dette var på alle måter uendelig mye bedre, men samtidig føltes det ikke tilstrekkelig. Han måtte snakke med noen. Mest av alt ville han snakke med Raven, men hun var antagelig ikke tilgjengelig før om flere timer. Han fikk nøye seg med Lilith, eller Natsuyo, som hennes nåværende, japanske navn var.
Rommet var fremdeles altfor varmt, men luften var i hvert fall blitt levelig. Hodepinen var der ennå, men svakere. Han slo på datamaskinen. Han kjente Liliths vanlige MSN-konto. Spørsmålet var om hun ville akseptere invitasjonen. Han opprettet en ny konto som han kalte Phoenix. Han kom plutselig på at det allerede var et kallenavn i bruk blant dem, men da var det for sent. Invitasjonen var en privat melding på japansk. Til sin egen forundring ble han akseptert nesten øyeblikkelig.
«Hvem er du? J,» dukket opp på skjermen umiddelbart.
Det var første gang han måtte benytte seg av en nødprotokoll. Han skrev på engelsk og brukte det navnet han var kjent som blant Barna.
«Hei, Eshu her. Jeg løste den siste rebusen på den nettsiden. Bokstavene skal være GRWQNKL.»
Han kunne se i chattevinduet at hun begynte å svare, før hun slettet alt igjen.
«Den rebusen er umulig. Riktig svar er YQRCXWA.»
Arthur smilte til skjermen.
«Ingenting er umulig, tror jeg. Hva med IIKRVUT?»
De utvekslet de neste fem kodene uten noe om og men.
«Baka!»
Merkelig hvordan noen ord nærmest oversatte seg selv. Hun fortsatte på japansk.
«Hvordan kunne du ta feil av din egen bursdag?»
«Jeg gjorde ikke det. Jeg er fjorten i dag.»
«Morsom, du.»
Det kom en invitasjon om å starte en samtale. Arthur fant fram mikrofonen og aksepterte.
«Moshi moshi,» sa Arthur på japansk.
Det spraket i ørene, som om noen dunket på en mikrofon. «Hallo, hører du meg?» sa Arthur.
«Ja, ville bare høre stemmen din først. Humoren din er blitt særdeles dårlig.»
«Skulle ønske jeg tullet, men jeg gjør ikke det.»
«Særlig.»
«Seriøst, jeg tuller ikke. Hvorfor i alle dager skulle jeg lyve om noe sånt?»
Hun sa ingenting.
«Jeg vet hvordan det høres ut, og tro meg, jeg har sjekket og dobbeltsjekket, men faktum er at jeg er i samme kropp. Og jeg er 14.»
«Du må ha glemt noe.»
«Har du noen gang hørt om noen som har glemt bursdagen sin?»
«Glemt? Nei. Ikke visst nøyaktig hvilken dag det var? Ja.»
«Som om jeg skulle tilhørt en jungelstamme som levde for noen tusen år siden? Nei, jeg er helt sikker. Av en eller annen grunn skiftet jeg ikke i natt, selv om jeg skulle.»
«Har du informert noen andre?»
«Nei, jeg har ikke tilgang til noen av de vanlige systemene, jeg er jo stengt ute nå.»
«Skal du?»
«Jeg antar det.»
Skjelvingen på hendene var tilbake for fullt.
«Hva skal du gjøre nå?»
«Ikke så mye å gjøre. Jeg venter.»
«Merkelig … Hvorfor skulle du skifte nå hvis du ikke gjorde det til rett tid?»
«Har ikke peiling. Jeg vet jo ikke hvorfor dette skjer.»
Arthur lente seg bakover i stolen. Det var et tåpelig utsagn. De visste ikke hvorfor de ble gjenfødt i det hele tatt.
«Kanskje Nishanu har rett for en gangs skyld.»
«Det er han som har en teori om at vi først blir voksne hvis vi lærer et eller annet viktig om livet?»
«Jepp.»
Han gadd ikke å bite på den kroken.
«Føler du deg annerledes, forresten? Skjedd noe spesielt?» spurte Lilith.
«Nei.» Svaret var litt for kontant, og han hørte det selv.
«Jaha. Jeg antar at du har tenkt på konsekvensene av dette?»
«Vanskelig å la være. Men jeg vil ikke tenke på det. Ikke ennå.»
«Det kan jo ha skjedd før, bare at Rådet har valgt ikke å fortelle oss det.»
«Hvor sannsynlig er det?»
«Hvor sannsynlig er det som har hendt deg?»
«Du har et poeng, men likevel. Hvorfor skulle det holdes hemmelig?»
«Vet ikke, jeg tenker høyt.»
Han hadde faktisk ikke tenkt på akkurat det. Hva om dette hadde skjedd før, men ble holdt hemmelig? Raven ville i så fall vite det, hun hadde sittet i Rådet lenge. Ikke at hun nødvendigvis ville fortelle ham det.
«Vil du forresten at jeg skal sende en melding for deg? Du vil vel snakke med Raven så fort som mulig?»
«Det er sikkert det beste. Jeg kunne prøvd hennes private konto, men hvis hun ikke har hørt om noe lignende tidligere, er det vel en fare for at hun kommer til å nekte å snakke med meg. Hun er til tider noe paranoid.»
Lilith lo. «Er det ikke derfor hun har den jobben hun har? Oppi all arrogansen vet hun hva hun holder på med.»
«Jo da.» Arthur smilte. Lilith og Raven delte ikke samme filosofi på det området.
«Hvor er hun, forresten?»
«USA et sted, husker ikke nøyaktig hvor, i farten. I nærheten av Boston, tror jeg.»
«Ok. Gir du lyd fra deg senere?»
«Ja, men hvis jeg ikke gjør det, så vet du hvorfor.»
«Forhåpentligvis. Vi snakkes.»
Det var seks timers tidsforskjell til Raven, og han hadde lite håp om å få tak i henne før langt utpå kvelden. Han kunne begynne å skrive en rapport eller noe lignende, men det var ikke noe poeng. Ikke ennå. Hvis han skiftet i morgen, var det som å lage storm i et vannglass. For ikke å snakke om at alle ville tro at han var en tulling som ikke husket sin egen fødselsdag. Det var bedre ting å ta seg til. Han kunne begynne på boken han hadde fått, men han hadde på følelsen at tankene ikke ville fokusere på innholdet, og akkurat nå trengte han noe som avledet ham. Dataspill var mer effektivt. Han startet opp en runde med Civilization, denne gangen på det vanskeligste nivået. Hvis han først skulle erobre verden, var det greit med noen utfordringer.
—