IV
Lydene deres gir endelig mening.
Dette språket er så underlig. De har ingen ord for hånd, ingen ord for fingre. Alt er arm. Det finnes et ord for de-som-ikke-er-oss, men jeg skjønner ikke hvem de er. Jeg forsøker å snakke til dem, men stemmen min gjør ikke som jeg vil. Igjen og igjen prøver jeg, men de ler av meg. Min far kaster meg i luften og kaller meg noe jeg ikke forstår. Men jeg ler ikke.
Jeg trodde jeg så den samme verden som dem. Men av og til får jeg et glimt av det de ser, og jeg tror ikke det er det samme.
Hvorfor har gudene skapt oss så forskjellige?
Noen utvalgte fikk påmalt kroppen til heder for en gud. De sloss til døden. Jeg skjønner ikke hvorfor. Det var ingen som gråt, ingen som skrek. Det fantes bare en stillhet jeg ikke forstår. De snakker om ære, om noe som lever inni dem. Noe som kommer til dem når de blir voksne.
Jeg vet ikke om jeg vil kjenne dette vesenet.
Kapittel 4
Det var fullt i sykkelstativet utenfor kafeen, og Nathaniel måtte låse sykkelen til et nettinggjerde lenger nede i gaten. Sollyset gjorde det umulig å se gjennom vinduene. Han åpnet døren og ble møtt av et virvar av lyder som døgnrytmen hans ikke ropte hurra for. Musikken var det eneste som var mulig å fokusere på i mylderet av samtaler hvor studenter iherdig prøvde å overdøve sine omgivelser. Nathaniel kunne ikke unngå å tenke på om det ikke var enklere å være som en av dem – en som knapt visste hva han ville, en som ikke hadde muligheten til å endre verden og var tilfreds med det. Han mistenkte likevel at flere av dem gjerne ville redde verden, hva nå enn det betydde.
Kafeen var et stort rektangulært rom med en lang bar langs endeveggen. En gammeldags vindeltrapp ledet opp i annen etasje. Mørke og slitte sofagrupper var spredt rundt overalt som små kolonier. Det var ingen som satt alene her. De fleste så ut til å være ivrig opptatt med å diskutere, og ut fra armveivingen var det ikke vanskelig å se de mest engasjerte. Veggene var overfylt av bilder, fotografier, plakater og skilt på språk Nathaniel ikke kjente. En svak eim av krydder lå i rommet. På en merkelig måte passet alt sammen, men det var ikke godt å si om det var planlagt eller om det hadde grodd seg til slik med tiden, som et organisk eksperiment ute av kontroll.
Han så ikke Reynolds noe sted.
Vindeltrappen var bratt nok til å være en helserisiko. Det var lavere volum på musikken oppe. Reynolds satt ved et bord ved vinduene og måtte enten ha kommet tidlig eller reservert plassen. Han holdt et ark på en armlengdes avstand mens han drakk forsiktig av en kaffekopp. Han reiste seg da han så Nathaniel.
«Takk for sist,» sa Nathaniel. Han strakte fram hånden for å hilse, og kastet et blikk på arkene som lå på bordet.
«God dag. Lenge siden nå, sett deg ned. Jeg bestilte en kaffe da jeg kom, de er mest kjent for teen sin, men jeg har alltid vært en kaffeperson.»
Reynolds satte seg igjen, samlet bunken med ark som fløt utover bordet, og skjøv en meny bort til Nathaniel.
«Jeg anbefaler tandoorikylling-sandwichen, den smaker helt ypperlig.»
«Mat, ja,» sa Nathaniel, som om det var noe han aldri hadde tenkt på. «Hvordan bestiller man? Kommer det noen hit?»
«Du bestiller nede, og oppgir bordnummeret ditt.» Reynolds pekte på en metallplate på siden av bordet med tallet åtte inngravert.
Nathaniel tok turen ned til baren. Kylling-sandwich virket like greit som noe annet på menyen, så han bestilte den og et glass vann. De hadde kun vann på flaske, og det var ikke mulig å få vann fra springen. Billig var det heller ikke, og ironisk nok var det isbiter i vannglasset. Han hadde lyst til å spørre om de hadde laget isbitene av flaskevann, eller om de ville forurense flaskevannet hans, men det virket ikke som om gutten bak bardisken var spesielt mottakelig for verken sarkasme eller ironi. Nathaniel gikk tilbake til Reynolds, som satt fordypet i arkene sine igjen.
«Jeg er fascinert av nanoteknologi. Det er helt fantastisk hva de har klart å få til allerede. Tenk hva de kan gjøre om noen år. Har du satt deg inn i det?» spurte Reynolds.
«Ikke særlig godt, men jeg vet jo hva det går ut på.»
Reynolds nikket energisk. «Det er et av de raskest voksende områdene. Vi får antagelig prosjektmidler til å etablere en helt ny lab. Men nok om det. Hvordan går det med deg?»
Nathaniel begynte å helle vannet over i glasset.
«Det går bra. Det har vært noen travle måneder, men jeg tror jeg nærmer meg slutten på arbeidet nå.» På den ene eller den andre måten, kunne det se ut som. Nei, han kunne ikke tenke slik.
«Hmm-mmm …» sa Reynolds gjennom en slurk av kaffen. «Hva har du tenkt å gjøre etterpå, da?»
«Det har jeg ikke tenkt på i det hele tatt. Jeg vil fullføre dette prosjektet først.»
«Det kan jeg skjønne. Det er en bra egenskap å gjøre seg ferdig med ting. Men du må da ha tenkt på noe?»
«Nei,» sa Nathaniel, men han dro litt på ordet. Han hadde alltid ideer, det var slik hodet hans fungerte, men for øyeblikket ga han blaffen i dem.
«Det er flere interessante prosjekter som starter opp på instituttet i nær framtid, spesielt innenfor nettopp nanoteknologi. Det skal være et informasjonsmøte om dem i neste uke. Du kunne ikke tenke deg å komme?»
«Vel, altså,» begynte Nathaniel, og så hvordan Reynolds lente seg bakover og fikk en rynke i pannen. «Jo, ja, det kunne kanskje vært en idé.»
«Ja, ikke sant. Det er på onsdag, klokken ett, på instituttets styrerom. Det er bare noen få som er invitert.» Reynolds kremtet forsiktig. «Jeg fikk forresten en telefon i forbindelse med satellittene universitetet har tilgang til, noe med at du trodde at de ikke var kalibrert riktig eller noe sånt?»
Nathaniel veltet nesten vannflasken.
«Ja, jeg tror det. Jeg fikk noen rare resultater, men alle mine programmer fungerer som de skal, så da antok jeg at det kunne være noe galt med satellittene.»
«Så du skrev et kalibreringsprogram og sendte til dem?» sa Reynolds og nikket.
«Ja, det tok mesteparten av natten, men jeg kjenner jo systemet ganske godt etter hvert.» Han kunne heller sagt bedre enn alle andre.
«Så du skrev det kun på én natt?»
«Ja.»
Reynolds ristet på hodet. «Vel, de kjørte programmet ditt, og det fungerte veldig godt.»
«Å? Fant de noen feil, da?» Nathaniel kjente at han fikk frysninger på armene.
«Så vidt jeg forsto, nei. Men det avdekket en justeringsfeil som kunne ha blitt et problem hvis de ikke hadde lagt merke til det tidlig. De er veldig fornøyde med programmet.»
«Det var ingen feil på satellittene?»
«Nei. De fungerer akkurat som de skal.»
Det måtte være noe galt med dem. «De er helt sikre?»
«Jeg forsto det slik. Hvorfor trodde du at de hadde en feil ved seg?»
«Resultatene mine gir ikke mening,» mumlet Nathaniel nærmest for seg selv.
«Hva er det som er galt? Du forsøker via satellitt å lokalisere mennesker fordi hjernen sender et slags signal, ikke sant?»
«Nei, det er …» begynte Nathaniel og stoppet. «Det er ikke et signal. Satellittene er blitt konfigurert til å måle spesielle forstyrrelser i tid-rommet.»
«Stemmer, nå husker jeg det. Noe med at kompleksiteten og informasjonsinnholdet i hjernen er så stort at det påvirker selve tid-rommet, omtrent som gravitasjon?»
«Riktig.»
«Slik var det, ja. Det er en original teori.»
Nathaniel hørte det som lå bak, som han hadde gjort så mange ganger før. Det fantes ingen mulighet til å overbevise folk med ord, og ingen skjønte matematikken.
Reynolds kikket ut av vinduet mens han begynte å snakke. «Jeg vet ikke om du er klar over det, men det var en stor diskusjon om hvorvidt du skulle få tilgang til satellittene i første omgang. Det koster en formue å drifte dem, og vi får godt betalt for hvert eneste minutt vi leier dem ut. Ingen andre studenter har fått samme tilgang som deg. Flere har vært svært, skal vi si, kritiske, til å bruke tiden på slikt. Hadde det ikke vært for de algoritmene du skrev som senket strømforbruket på satellittene, hadde du aldri fått lov. Du brukte en måned på noe de brukte lang tid og flere millioner kroner på, uten å få til. Og nå skrev du et kalibreringsprogram på én natt.» Reynolds smilte, men smilet var alt annet enn behagelig.
«Men selv med det kan jeg dessverre ikke få gitt deg mer tid på satellittene. Det er rett og slett for dyrt, og arbeidet ditt er, vel, for eksperimentelt. Når du nå i tillegg ikke har noen resultater å vise til, men kun har registrert tilfeldige forstyrrelser, er det lite jeg kan gjøre.»
Nathaniel visste hva han ville si, men han fikk seg ikke til å si noe som helst. Han var verken overrasket eller skuffet. Fra Reynolds’ snevre synsvinkel var det jo forståelig nok bare snakk om tilfeldige forstyrrelser.
«Du er en briljant tenker, Nathaniel. Antageligvis den beste vi har hatt på flere tiår. Det er ingen prosjekter som ikke vil ha deg med på laget.»
Nathaniel hørte hva Reynolds sa, men han lyttet ikke. Ett ord gikk om og om igjen i hodet hans: tilfeldig. Nathaniels tanker nådde munnen hans før han hadde tenkt å si noe.
«De er ikke tilfeldige.»
«Hva mener du?» sa Reynolds med et forvirret uttrykk.
«Målingene mine, de er ikke tilfeldige, de kan ikke være tilfeldige. Jordens overflate består av over 70 prosent vann, men alle punktene mine var på land. De plottet seg pent utover de forskjellige kontinentene, ergo kan de ikke være tilfeldige!» Nathaniel reiste seg og strakte hånden fram til Reynolds.
«Beklager at dette blir så kort, men jeg må sjekke noe øyeblikkelig. Jeg beklager virkelig. Jeg stikker innom kontoret ditt på mandag.»
Satellittene hadde fanget opp noe. Da Nathaniel kastet seg på sykkelen, var han allerede i gang med å tenke ut hva det kunne være. Først halvveis til kontoret husket han på maten han hadde bestilt.
—–