III
Jeg lever.
Gudene hørte bønnen min og ga meg livet tilbake. Jeg har kroppen til et barn. Armer og bein gjør som de vil, men jeg kan se og høre som før. De snakker sitt eget språk i dette gudelandet. Alle er merkelig bleke og hvite. Jeg fryser aldri, men varmen er heller ikke så intens at skyggen er ens beste venn om dagen. Alt er så annerledes. De frykter ikke skogen om natten, men ler og danser mot himmelgudinnen, der hun lyser ned på oss.
Jeg takker gudene hver dag for mitt nye liv her blant deres utvalgte.
Men det virker ikke som de vet hva jeg er, hva jeg er blitt gitt.
De ser bare et barn.
Kapittel 3
«Gratulerer med dagen, da, gutten min.»
Faren lente seg fram for å gi ham en klem. Arthur forsøkte å smile oppriktig. Faren, moren, Julie og Emilie satte seg i en halvsirkel rundt Arthur. Emilie tviholdt på gaven sin. Foreldrene og Julie hadde også hver sin gave, men før Arthur fikk dem, skulle de spise frokosten de hadde tatt med.
«Kan vi åpne gaver nå?» spurte Emilie utålmodig da de var ferdige med frokosten. Hun var fem år og den yngste av de to søstrene. Julie var tolv.
«Det er Arthur som skal gjøre det i dag,» sa moren.
Emilie tenkte seg om og så på gaven.
«Men jeg kan jo åpne den for han, da,» sa hun og smilte stort.
Moren nikket til Arthur. «Du får spørre Arthur om du får lov.»
«Arthur, kan jeg få åpne pakken?» spurte Emilie og dro ordene ut. «Vær så snill,» tilføyde hun raskt.
«Bare hvis du er veldig forsiktig,» sa Arthur.
Hun satte straks i gang med å åpne gaven så forsiktig hun klarte, noe som kunne ta en stund. Julie overrakte gaven sin med en forsikring om at den kunne byttes hvis han ikke likte den. Det var en eske, men den var ment å forvirre, for inni lå det en bok om elektronikk av typen «Gjør det selv»-eksperimenter. Det var vel kreativt til å være Julie, og Arthur var ikke overrasket da han fikk et elektronikksett av foreldrene.
«Jeg håper du liker det. Mannen som solgte det, sa at det kanskje var litt komplisert for en 14-åring, men vi tenkte at du vil klare det fint,» sa faren.
«Tusen takk. Det ser bra ut.»
Han ble sittende og stirre på esken mens tankene ramlet inn uanmeldt. Hva om Bian Shen plutselig inntraff akkurat nå? Eller hva om det skjedde på skolen? Han merket med ett hvor stiv kroppen var og hvor langt inne i sin egen verden han hadde vært.
«Tusen takk,» sa han igjen og strakte seg fram mot moren for å gi henne en klem.
«Vet du, du skjelver på hendene,» sa moren.
Han så det selv, de dirret svakt.
Moren la hånden på pannen hans. «Du har ikke feber.»
Sykdom rammet ikke Barna. De var immune mot alt, og han hadde ikke vært dårlig en eneste dag i denne kroppen, noe moren nevnte stolt med jevne mellomrom.
«Så rart,» sa Arthur og holdt hendene opp foran seg. Han trodde ikke på tilfeldigheter.
«Har du vondt noen steder?» spurte moren.
Arthur lot som han kjente etter. «Nei, jeg er bare trøtt.»
«Var du lenge oppe igjen i går?»
«Ikke sånn trøtt. Sliten i kroppen. Føles som jeg har gått en hel dag på ski.»
Moren så på faren, som trakk på skuldrene.
Emilie var endelig ferdig med å pakke opp gaven og kastet en bok i fanget hans.
«Sånn,» sa hun og smilte fornøyd.
Arthur kikket på boken. Det var en roman av Umberto Eco, en bok som han hadde nevnt i en bisetning til faren at han gjerne ville lese. Moren reiste seg fra sengen og dro opp rullegardinen. Alle myste et øyeblikk.
«Du får se om det går over når du står opp,» sa moren.
Det gikk ikke over. I et absurd øyeblikk spurte han faren om han var sikker på at han ble født på denne datoen. Situasjonen burde ikke stresse ham så mye som den gjorde. Det var tross alt ikke mer enn én dags forsinkelse. Riktignok en forsinkelse som aldri hadde skjedd i løpet av flere tusen år. I seg selv burde det være en gledelig overraskelse, men kroppen var uenig. Han hadde ikke de vanlige illusjonene av kontroll som de fleste andre mennesker hadde, og han hadde opplevd det virkelig uforutsigbare mange nok ganger til å takle det. Men han visste at alle trengte en viss følelse av kontroll, reell eller ikke. Nå da en av pilarene i livet hans var i ferd med å velte, forsvant hans egen kontroll irriterende kjapt.
Hvorfor var han fremdeles så tørst?
Han gikk ned på kjøkkenet og tok melken ut av kjøleskapet, men kartongen gled gjennom hendene hans, som om all styrke hadde forlatt dem. Melkespruten sto opp idet kartongen landet på foten hans. Han stirret på hendene sine. Melken spredte seg utover gulvet og rant ned i fugene mellom flisene. Det minnet ham om et gammelt vanningssystem han en gang hadde laget. Hvor var det? Persia? Kina?
«Arthur, kan du smøre noen matpakkeskiver til meg?» Morens stemme kom fra gangen. «Arthur?»
Hun kom inn på kjøkkenet, mens Arthur lå på alle fire og tørket opp melken med klut og tørkerull.
«Hva skjedde?»
«Jeg mistet den.»
Hun sa ingenting, men Arthur visste at morens bekymring hadde nådd punktet hvor hun ikke ville slippe den så lett. «Christian, kan du ordne Emilie?» spurte moren.
«Selvfølgelig,» svarte faren muntert.
Moren gikk inn på vaskerommet og kom tilbake med en gulvklut som hun la over melkesølet, og fjernet effektivt det som var igjen. Arthur satte seg ned ved kjøkkenbordet og forsøkte å se sliten ut, hvilket var enklere enn han hadde trodd. Moren skar hurtig opp noen brødskiver.
«Kan jeg være hjemme i dag?» spurte Arthur.
Moren stoppet opp og så på ham. «Du har ikke feber,» sa hun nølende. «Føler du deg så dårlig, da?»
«Jeg klarte ikke å holde en melkekartong.»
«Nå drar vi!» ropte faren.
«Ok. Gå og legg deg igjen, så ringer jeg deg senere.» Hun ga ham en klem og gikk ut av kjøkkenet, uten maten.
«Skivene!» ropte Arthur etter henne.
Han likte det ikke i det hele tatt. Bian Shen kom antagelig til å skje neste natt, og han kjente moren. Hun kom til å bebreide seg selv resten av livet for ikke å ha skjønt at noe var alvorlig galt.
Hva om han ikke skiftet?
Han ville ikke tenke på det, men det var vanskelig å la være. Hadde andre Barn opplevd noe lignende tidligere? Det var ingen mulighet for å logge seg på Nettverket. Kontoen hans stengte automatisk på hans 14. bursdag og ble ikke åpnet igjen før om nøyaktig 18 måneder, når han var halvannet år igjen. Han kunne prøve å kontakte noen av de andre på en vanlig MSN-konto eller Skype, men det var uansett flere timer til de var tilgjengelige.
Han hørte at døren ble låst idet Julie til slutt gikk. Det var uvant stille i huset. Hendene hans skalv fremdeles. Hva var det egentlig som skjedde? Det var ikke mange ting som var sikkert i livet hans, men at han aldri opplevde sin fjortende bursdag var en av dem. Det var ingen i Nettverket som lenger diskuterte hvorfor de var som de var, men det hadde vært nok av teorier. De levde evig som barn, uten noen åpenbar grunn. Men det måtte jo være en årsak til det. Det var alltid en årsak. Noen mente at dersom de hadde blitt voksne, ville de regjert verden, og det var derfor de aldri fikk bli voksne. Han hadde overhodet ikke behov for å regjere verden, men for ham og de andre Barna var det å kunne bli voksen nærmest som å finne den hellige gral. Det fantes viktigere ting å utrette enn å klatre til toppen av en eller annen rangstige.
Han tvilte på at de andre kom til å tro ham.
—–