II
Jeg skriker.
Kroppen verker overalt, men den kjennes ikke ut som min. Jeg forsøker å åpne øynene, men øyenlokkene lar seg ikke rikke. Alle lyder er dempet, som på bunnen av elven. Og jeg er våt, men befinner meg ikke under vann. Den kjølige luften treffer huden og fortrenger et øyeblikk smerten idet kulden rister gjennom meg. Overalt er det lyder jeg aldri har hørt.
Jeg løftes opp, svinges gjennom luften, og verden snurrer. Øynene blir presset åpne. Det svir. Store skygger farer foran meg som demoner i natten. Jeg ser noe komme mot meg, og med ett ser jeg et hvitt kjempeansikt som gapskratter. Skrik tømmer lungene mine igjen.
Jeg er kommet til dødsriket.
Kapittel 2
Stolen ble brått skjøvet bortover gulvet med en lyd som lød som noe midt mellom hvalsang og dampskipsfløyte, og fikk Nathaniel til å skjelve innvendig selv med musikk på ørene. Christian reiste seg, strakte hendene i været, gjespet høyt og sa noe. Nathaniel tok ut ørepluggene og blåste bort luggen fra øynene.
«Hva sa du?»
«Jeg sa på tide med helg nå.»
Klokken var snart halv fire, og Nathaniel var mer overrasket over at hans kontorpartner ikke hadde tatt helg for lenge siden.
«Har du noen planer for helgen?» spurte Christian.
«Jeg skal jobbe.»
«Du jobber nok allerede. Du trenger en fest, selv genier trenger pause innimellom, det vet jeg alt om. Hjernen har godt av å bli distrahert noen ganger. Spesielt av søte, små førsteårsstudenter. De spør etter deg, vet du.»
Nathaniel var ikke sikker på om de søte små hadde like godt av å bli distrahert av Christian. Selv hadde han enda til gode å treffe noen som faktisk var interessante å snakke med. Noen ganger lurte han på om Christian bevisst spredte rykter om ham. Halvt afroamerikaner, kvart indianer, kvart hvit, helt mystisk.
«Satellittene er klare i løpet av dagen, så …»
«Virkelig? I løpet av dagen?»
«Ja,» sa Nathaniel og angret øyeblikkelig på at han hadde nevnt det.
«Ok, da skjønner jeg. Wow. Hvem skulle trodd det?»
«Jeg?»
«Jo, altså. Vi får håpe på gode resultater, da, og så …»
Nathaniel reiste seg brått og sendte stolen bakover med nok et lite skrik. «Det går nok bra. Lykke til i kveld, det er en stor fest.»
«Ja, det blir fantastisk.»
«Tviler ikke. Du får fortelle meg på mandag.»
Han mente det ikke, men alt var bedre enn å snakke om resultatene han ventet på. Christian for ut døren, som alltid for sent ute. Nathaniel hentet seg vann fra vannkokeren. Avdelingen var allerede tom, heldigvis.
Klokken nærmet seg seks før han begynte å kjenne sulten gnage. Han hadde ikke spist siden frokost, når han tenkte seg om. Det var ingenting igjen å gjøre før resultatene forelå. Satellittene skulle ha gjort jobben sin, dersom alt hadde gått etter planen. Det tok riktignok tid å få sendt over dataene, men det skulle ikke ta så mye tid. Han klødde i fingrene etter å sende en e-post med en forespørsel om datasettet hadde blitt overført korrekt fra satellitten, men han lot være. For sikkerhets skyld skrev han e-posten og lagret den som et utkast. Tålmodighet var visstnok en dyd, men foreløpig ikke en av hans.
Han låste datamaskinen, sjekket at han hadde med seg nøkler, lommebok og mobil, og gikk ut. Det satt folk på plenen og nøt solen, omringet av vesker, klær, termoser og stabler av bøker og papirer. To personer kastet frisbee fram og tilbake, til irritasjon for alle andre. Nathaniel var glad for at han var ferdig med eksamensperioder.
Han valgte en retning som gjorde at han fikk solen i ansiktet, og begynte å gå.
Etter fire år hadde han prøvd kombinasjoner av nesten hver eneste rute på campus, men han likte utfordringen med å huske dem alle og lage nye. Han husket den første dagen da han kom hit som 16-åring, en gutt med enorme, sorte krøller. Han husket at han klippet seg kort med en gang. Det føltes som en evighet siden. Det var først da han hadde satt seg ned med nyinnkjøpte bøker på plenen foran instituttet at det gikk opp for ham at han hadde begynt på studiene. Følelsen var lett å huske. Han tenkte på det som et bilde, men det var så mye mer enn det. Han likte ikke vanlige fotografier. Når han så bilder fra barndommen, husket han aldri noe, bortsett fra det han var blitt fortalt. Selv ikke bilder tatt tidlig i tenårene ga ordentlige minner. Hva var poenget med minner hvis de ikke var hans? Så i stedet for et fotoapparat hadde han sin egen teknikk. Det var kanskje ikke riktig å si at den var hans, for han hadde ikke helt kontroll over den. Når det føltes riktig, eller når en viss stemning traff ham i både kropp og sjel, stoppet han opp og nøt det, og han visste at han ville kunne huske tilbake til dette eksakte øyeblikket senere. Det kunne utløses av hva som helst. Følelsen av å kjenne duskregn i ansiktet, å skjønne et matematisk problem, lukten av en ny bok eller det å være glad uten noen åpenbar grunn. Hvorfor det virket, hvorfor han kunne huske akkurat disse opplevelsene etterpå, ante han ikke.
Det var to minner som dukket opp mens han gikk.
Det var dagen da han fikk ideen til prosjektet, og natten da han endelig løste ligningene som han trengte for å fullføre det. Han husket spesielt natten, for han hadde lovet seg selv å huske det øyeblikket da han ble ferdig. Det var over ett år siden nå, og han hadde lagt ned ufattelig mye arbeid etter det, men der og da hadde han blitt overbevist om at han hadde rett. All tvil hadde forsvunnet og aldri kommet tilbake. Selv ikke hans gamle mentor og læremester, som til slutt hadde gått så langt som å kalle det hele pseudovitenskap, og nektet å ta del i det, kunne overbevise ham om noe annet. Nathaniel stolte helt og fullt på matematikken. Du kunne ikke ignorere et matematisk bevis, like lite som du kunne benekte at én pluss én var to. Det skuffet ham at mentoren ikke skjønte formlene, selv om han hadde brukt flere timer på å forklare dem. Faktisk var det ingen som skjønte dem. Men etter i dag ville de ikke trenge det, resultatene ville tale for seg selv. De ville snakke for ham. For første gang i historien ville man få vite nøyaktig hvor mange innbyggere jorden hadde. Vel, nesten. Det var fødsler og dødsfall hvert sekund, og systemet kunne ikke oppdateres kontinuerlig. Men navnet hans ville for alltid bli knyttet til enhver folketelling. Han tok opp mobilen og sjekket at innstillingene for varsling var riktige. Han lurte på om denne evnen til å bekymre seg over og sjekke ting som han egentlig visste var i orden, var noe han hadde arvet etter en av foreldrene. Han tvilte på at det var noe storesøsteren Martha delte, men han burde spørre Emma en gang. Det var hun som var mest lik ham.
Da mobilen endelig ga lyd fra seg, var han helt på andre siden av campus. Han var svett og lett andpusten da han ankom kontoret. Han satte straks i gang med å laste ned dataene. Ikke lenge etter var alt klart, og han kunne kjøre programmet som ville bekrefte hans triumf. Han trengte bare å skrive kommandoen og trykke enter. Han følte det burde komme en liten fanfare, men alt som skjedde, var at kommandolinjen forsvant. Hvorfor hadde han ikke laget noen form for indikator som viste hvor langt prosessen hadde kommet? Det var ikke en feil, men det irriterte ham at han ikke hadde tenkt på det. Slik det var nå, var det umulig å se hvor raskt dataene ble behandlet. Den eneste indikasjonen på at noe skjedde var at harddisken hørtes ut som om den prøvde å skjære seg ut av sitt eget lille metallskall, hvilket ikke var en lyd å bli beroliget av. Han tok fram The Reality Dysfunction av Peter F. Hamilton og noen teposer fra skuffen. Det var fremdeles vann i vannkokeren, men han slo det ut og kokte nytt før han satte seg ned igjen. Som vanlig hadde han glemt bokmerket og begynte å skumlese sidene for å finne ut hvor langt han var kommet. Han fant passasjen hvor han hadde sluttet å lese, men noe føltes feil. Det tok ham noen sekunder å skjønne at det var stillheten som plaget ham. Harddisken var mistenkelig uvirksom. Nathaniel fjernet skjermbeskytteren. En kort melding sa at alt hadde kjørt korrekt. Han åpnet mappen og fant fem bildefiler, akkurat slik det skulle være. Men det kunne likevel ikke være riktig. Det skulle ta minst flere timer å sette sammen alle filene. Han dobbeltklikket på filen, så sakte at han begynte å redigere navnet på filen i stedet. Han bannet lavt for seg selv. Skjermen ble dekket av et bilde av Afrika han hadde sett altfor mange ganger tidligere. Det var fra Google Earth. Han hadde selv laget programmet som gjorde det mulig å få GPS-lokasjonene plassert på bildet. Han var ikke overrasket over at bildet så ut som det alltid hadde gjort. Bildet skulle vært fullt av hvite prikker som hver representerte et menneske, men selvfølgelig kunne det ikke virke på første forsøk.
Han startet et av de andre programmene.
Han sjekket rådatasettet og hentet ut enkelttreff. Koordinatene kom, én etter én. Etter 30 treff gadd han ikke mer. Det måtte være noe feil med opptegningen på kartet. Han økte størrelsen på én hvit prikk og la inn et testresultat midt i Afrika. Det fungerte også som det skulle. Nathaniel satte høyre albue på skrivebordet og hvilte ansiktet i hånden mens han trommet en takt med venstrehånden på låret. Han startet programmet på nytt, fant fram boken og tok en slurk av den lunkne teen.
Han fikk det samme resultatet.
Verden hadde ingen mennesker, men testene viste at alt var i orden. Selv om det var en tåpelig ting å gjøre, økte han størrelsen på alle prikkene og åpnet bildet igjen. Han sank bakover i stolen.
Afrika hadde omtrent 80 mennesker.
Det forklarte ett problem, men skapte minst ett nytt. Det knøt seg i magen. Han hadde ikke lyst til å kjøre det siste programmet han hadde gjort klart. Det var det som skulle gi ham tallet hele verden ville snakke om de neste dagene, det som skulle bli hans triumf.
421.
Det var 421 mennesker i verden. Han begynte å le. Det var et fint tall, men ikke akkurat noe verden ville ta særlig notis av. Fingrene fant luggen og dro den til siden. Det kom til å ta en evighet å sjekke datamaterialet, for ikke å snakke om å gå gjennom all matematikken igjen, men han hadde ikke akkurat så mange alternativer.
Klokken var fem på morgenen da han gikk hjem for å sove.
Det var ikke en eneste feil. Han visste ikke om det skulle berolige eller uroe ham. Datamaterialet viste samme antall treff hver gang, og kun ett eneste var sterkt nok til at det kunne stedfestes relativt nøyaktig. Det siste han gjorde var å sende en e-post til kontaktpersonen for satellittene med et nytt kontrollprogram som sjekket kalibreringen på satellittene, samt en forespørsel om å få kjøre en ny test. Han trykket send og fikk en rar fornemmelse.
Mobilen røsket ham ut av søvnen med en velkjent lyd. Han tenkte ikke engang over hva klokken var før han sjekket e-posten. Det var ikke hva han hadde håpet på. Instituttlederen, Reynolds, ville gjerne møte ham for å diskutere framtiden og hans videre arbeid. Nathaniel likte overhodet ikke formuleringen. Reynolds foreslo at de kunne treffes på en liten kafé like utenfor campus på søndag. Det i seg selv var merkelig, men Nathaniel skrev tilbake og takket ja. Om ikke annet kunne Reynolds kanskje hjelpe ham med å skaffe mer tid på satellittene.
Han måtte ha mer tid.
—–