X
Hun finner meg ved elvebredden som så mange ganger tidligere.
Jeg nærmest hopper idet jeg ser henne komme, og prøver å skjule smilet mitt. Men det er ikke hun som vil snakke med meg. Jeg kan se det i øynene hennes, høre det i stemmen hennes. Det er som hun ikke er der, men har blitt tatt med til et annet sted. Ordene hennes er på et språk jeg ikke kjenner, men likevel forstår jeg hva hun sier. Vi er deres verktøy, sier hun. Hun er deres stemme, jeg er deres øyne og ører.
Mitt nye liv er ikke en gave, men en oppgave.
Hun lener seg sakte mot meg. Jeg tar imot og klemmer henne. Jeg vet at når hun våkner, vil hun ikke huske noe av det hun sa til meg. Hun vil ikke vite hva som tales gjennom henne, bare at det gjøres. Min gud har talt til meg.
Så hvorfor er det bare henne jeg tenker på?
Kapittel 10
Huset var stille. Snart kunne han ikke se månen gjennom vinduet, og det betydde at tiden var inne. Han hadde slitt ut foreldrene. Det hadde vært underholdende å holde dem våkne i flere døgn, enten ved å hyle og skrike eller ved å snakke og le høyt for seg selv midt på natten. Foreldrene pleide å våkne ved den minste lyd, men ikke nå lenger.
Han kunne ikke fordra de første årene.
Trene opp kontroll over kroppen, vente med å snakke, bli gitt ferdigmat som var til å brekke seg av, og bli tvunget til å gå med ubehagelige klær som klødde og stakk. Han var ikke nådig, foreldrene fikk gjennomgå så det holdt. Det var psykologisk krigføring ved hjelp av enkel betinging. Hvis de trodde han fikk vondt i magen av grøt, måtte de gjerne tro det, så lenge de sluttet å lage det. Disse var i tillegg førstegangsforeldre, noe som sjelden gjorde ting bedre. De var nærmest hysteriske hvis han så mye som hostet. Han lurte på hva de kom til å gjøre hvis de oppdaget ham i natt. Det var en risiko, men han måtte ta den. Jo mer han hadde tenkt på det, dess mer opplagt var det. Hvis mistanken hans stemte, var det et problem av uante dimensjoner. Han var nesten glad for at han ikke kunne være med og håndtere det.
Han dro seg opp, slik at han ble stående i sengen.
Sengegjerdet var høyt, og det var langt ned til gulvet. Kroppskontrollen var ikke god nok til at han ville lande grasiøst. Med litt flaks landet han på rumpa, men antagelig ble det på ryggen. Det kom ikke til å være spesielt behagelig, men han var mest bekymret for lyden. Han pustet dypt og veltet seg sakte over kanten. Han stupte ned med ansiktet først. Det var en del ord han hadde lyst til å si da han rullet seg over på magen igjen. En gang i framtiden skulle han huske å takke foreldrene for teppet på gulvet.
Han krabbet stille ut på gangen. Det var helt mørkt, og døren til foreldrene sto på gløtt. Farens snorking var av den stille sorten, men sikkert irriterende nok å ligge og høre på. Grinda var ikke låst, heldigvis. De pleide aldri å låse den om natten. Han krabbet bort til trappen, snudde seg 180 grader og skled lydløst ned trinnene. Morsomt ned, verre opp.
Han håpet at den bærbare datamaskinen lå der faren hadde lagt den fra seg tidligere på kvelden. Hvis ikke kunne alt gå i vasken, han hadde ikke mulighet til å bruke datamaskinen på kontoret. Bare det å bygge en trapp av bøker ville ta flere timer, og hvis foreldrene oppdaget ham, var det umulig å si hva som ville skje. Datamaskinen lå i hyllen. Han trykket på knappen, og den startet som den skulle. Han pustet lettet ut og smilte da passordet gikk igjennom. Han hadde fått masse hemmelig informasjon opp gjennom årene fordi ingen tenkte at en liten gutt kunne forstå hva som ble sagt. Hvis han hadde skrevet ned alt sammen, hadde han sikkert hatt fem bøker på toppen av salgslistene, for ikke å snakke om alle historiebøkene som måtte skrives om. Han savnet Nettverket. Alt var blitt så mye enklere nå. Han husket begynnelsen da det kunne gå mange tiår mellom hvert svar, hvis du var heldig. Nå kunne han bruke en telefon eller en datamaskin, og ting skjedde øyeblikkelig. Han logget inn på en administratorkonto. Det lå flere meldinger og ventet i innboksen, og det krevde viljestyrke å ikke åpne noen av dem. Han laget en ny melding og tastet inn bokstav etter bokstav. Selve teksten hadde han hatt klar i hodet i flere dager. Nathaniel Wilkins’ liv ville ta en interessant vending i den nærmeste tid.
En halvtime senere var han ferdig, og hadde til og med fått lest noen av de andre meldingene. Maskinen var på plass og i ferd med å slå seg av da han hørte det knirke i en dør. Han kunne høre på fottrinnene at det var moren. Hun gikk inn på badet. Vannet fra toalettet fosset gjennom rørene, kranene på vasken ble skrudd på og av. Så kom fottrinnene igjen, og han holdt pusten. Hun måtte selvfølgelig sjekke.
Helvete. Han telte sekundene.
«Derek!» gjallet morens skrik gjennom huset.
Han klarte ikke å unngå å finne det en smule underholdende, tross alt. Hva skulle han gjøre nå? Han krabbet bort til bokhyllen og dro ut en av barnebøkene der. I andre etasje var det fullstendig kaos, moren skrek på faren, og de sprang rundt i alle rommene før de stormet ned trappen. Han satte seg med boken foran seg, mumlet fornøyd og smilte og lo når de så ham. Han trengte ikke le falskt heller. Moren brast sammen i gråt og lettelse, mens hun løftet ham opp og klemte ham altfor hardt. Faren var blekere enn han hadde vært under fødselen.
Han håpet at han slapp å sove på rommet til foreldrene.
Det var et tåpelig håp.
——————-